Åpne Facebook. Gå videre. Jeg venter.
Hva så du? En kompis som delte noe morsomt? En gammel tante som la ut bilde fra hytta? Nei. Du så en AI-generert video av en hund som spiller piano, tre reklamer for ting du googlet i går, en fyr som er sint på noe du ikke forstår, og en «Sponset»-post fra et firma som later som det er vennen din.
Og et sted midt i det hele — begravd under lag på lag med algoritmisk søppel — ligger det et bilde fra kompisen din sin jakttur. Som du aldri fikk se. Fordi algoritmen bestemte at en AI-hund var viktigere.
Det skjedde ikke over natta. Det kokte sakte, som en frosk i en gryte.
I starten var Facebook genialt. Du la ut at du hadde bursdag. Folk gratulerte. Du delte bilder fra ferie. Folk kommenterte. Du skrev noe dumt klokka to om natta. Folk lo. Det var ditt. Det var vårt.
Så kom annonsene. Så kom algoritmene. Så kom de AI-genererte bildene av Jesus som sier «lik og del». Og plutselig sitter du der, i 2026, og scroller gjennom en feed som ikke inneholder en eneste ting du ba om.
Du er ikke brukeren. Du er produktet. Og produktet har gått ut på dato.
Men vent. Spol tilbake. Lenger. Forbi Facebook, forbi MySpace, helt tilbake til starten.
Det var en gang et internett der folk hadde hjemmesider.
Faktiske, ekte, personlige hjemmesider. Med gjestebok. Med besøksteller. Med en «Under Construction»-gif som blinket nederst på siden. Med en side som het «Mine interesser» der noen forklarte at de likte fiske og Star Trek.
Det var stygt. Det var kaotisk. Det var fantastisk.
Fordi det var eid av vanlige folk. Ingen algoritme bestemte hva du fikk se. Ingen trilliardær tok betalt for å vise deg innholdet til dine egne venner. Du skrev noe, la det på nettet, og folk fant det. Ferdig.
Så kom de store plattformene og sa: «Gi oss alt dette. Vi skal gjøre det ~~enklere~~ ~~bedre~~ ~~gratis~~ mer lønnsomt for oss.»
Og vi sa ja. Fordi det var enklere. En stund.
La oss snakke om det absurde et øyeblikk.
Mark Zuckerberg er verdt over 200 milliarder dollar. Ikke fordi han lager noe. Ikke fordi han bygger noe du kan ta på. Men fordi han eier plattformen der du legger ut bilde av middagen din.
Tenk på det. En mann er blant de rikeste i menneskehetens historie fordi vi alle ble enige om å legge livene våre på hans server. Feriebildene dine. Bursdagshilsenene dine. Minnene dine. Alt sammen lagret i en database du aldri får se, styrt av en algoritme du aldri får forstå, solgt til annonsører du aldri godkjente.
Du ga bort det mest personlige du har — og fikk reklame for tannbørster tilbake.
Og det verste? Det funker. Ikke for deg. For dem. Fordi hver gang du scroller, hver gang du klikker, hver gang du stopper i tre sekunder på en video av en katt — så tjener noen penger på oppmerksomheten din. Din hjerne er råvaren. Feeden er fabrikken. Og du jobber gratis.
Men her er greia.
Det trenger ikke å være sånn.
Det finnes et alternativ som er så enkelt at det nesten er pinlig. Et alternativ som fantes før Facebook. Før Instagram. Før TikTok. Før hele det algoritmiske sirkuset.
Lag din egen hjemmeside.
Ja. Seriøst. En hjemmeside. Som i 1999. Bare bedre. Fordi i 2026 kan du gjøre det på en kveld — med hjelp av AI.
Og ja. Jeg hører deg. «Vent litt. Du klager på AI-søppel i feeden, og så bruker du AI til å bygge hjemmesiden din?»
Ja. Det gjør jeg. Denne teksten? Skrevet med AI som sparringspartner. Siden du ser på nå? Bygd med AI som verktøy. Og det er hele jævla poenget.
Det er forskjell på å bli matet AI-generert søppel av en algoritme du ikke kontrollerer — og å bruke AI som et verktøy for å bygge noe som er ditt.
Når Facebook bruker AI, er det for å holde deg scrollende så lenge som mulig, slik at du ser flest mulig reklamer. Når du bruker AI, er det for å lage noe du er stolt av. Samme teknologi. Helt motsatt maktforhold.
En hammer kan brukes til å bygge et hus eller slå inn en rute. Verktøyet er ikke problemet. Hvem som holder det, og hvorfor — det er det som betyr noe.
Jeg har ikke slettet Facebook. Det ligger der fortsatt, som en app jeg åpner av gammel vane og lukker igjen etter tretti sekunder fordi feeden minner meg om en søppelfylling med neonlys. Kanskje sletter jeg det en dag. Kanskje ikke. Det er ikke poenget.
Men jeg sier dette: du fortjener et sted på nettet som er ditt. Ikke leid. Ikke lånt. Ikke underlagt noen andres regler eller algoritmer eller annonsemodeller. Et sted der du bestemmer hva som vises, hvem som ser det, og hvordan det ser ut.
Det trenger ikke være perfekt. Det trenger ikke være pent. Det trenger bare være ditt.
Og så kanskje — bare kanskje — lenker du til en kompis sin side. Og den kompisen lenker til en annen. Og plutselig har du en webring. Husker du webringer? De funket. De funker fortsatt.
Trilliardærene bygde gjerder rundt nettet og kalte det «community». La oss rive gjerdene og bygge noe ekte.