Null-en som ble full pott

Høsten er egentlig noe av det nydeligste jeg vet. Fargene er fantastiske, lufta er frisk, og alt lukter litt av at året skal roe seg ned. Det er nå det er finest å være ute med hund.

Og i høst har vi hatt god grunn til å være ute.

Working test i Nord-Odal

For et par uker siden dro Linus og jeg til Nord-Odal. Offisiell working test. Svær myr, deilig skog, lyng og mose så langt du så, strålende sol og masse folk. Akkurat den type dag man gjør dette for.

Det var stort oppmøte og trangt om plassen — både EK og AK kjørte før oss, og med så mange biler var det knapt plass til oss i BK. Det var tett mellom postene også; på én av dem hørte jeg både skudd og pipe fra naboposten mens vi jobbet. Litt ekstra stress, altså.

Og så var det den posten.

Linus slapp dummyen på foten min. Jeg rakk akkurat ikke å få tak i den. Han gikk bort og begynte å snuse på dommerens sekk, og jeg måtte gripe inn og dra ham tilbake. Jeg var helt sikker på at det var null. Spikret. Jeg hadde satt meg som mål å få poeng på minst tre av fem poster — og etter dette regnet jeg med fire, og var strålende fornøyd med det.

Så var det premieutdeling og prat med masse hyggelige folk, og 3,5 timer hjemover hvor jeg satt og gliste hele veien. Grisestolt.

Resultatene kom først dagen etter. Så ringte telefonen.

Det var ikke null i det hele tatt. Tolv poeng på posten jeg var så sikker på at glapp.

83 poeng. Very Good.

Neste generasjon

Det fine er at dette bare er begynnelsen. Nox er sju måneder nå, og vi har så vidt begynt å trene. Det er noe eget med å stå der med en ung hund og kjenne at alt ligger foran dere.

Folkene rundt oss

Men jeg vil ikke ta æren alene. Det er ikke bare Linus, Tove og jeg som står bak dette — det er en hel gjeng gode hjelpere rundt oss. Folk som har favnet litt rundt oss, hjulpet, støttet og heiet. Det betyr mer enn jeg klarer å si.

Så takk. Dere vet hvem dere er.